RØTTER OG SAMTID – Intervju med Dansens Dager-ambassadør Silje Onstad Hålien

Dansens Dager-ambassadør Silje Onstad Hålien utfordrer med sin kraft og dansekunst normene og stereotypier i norsk folkedans og har gitt kvinnekroppen en plass. Selv er hun spesielt opptatt av samspillet mellom dansen og musikken – og hvordan de to kunstformene fyller hverandre ut, bygger hverandre opp og utvider rommet hvor vi kan møtes i felles dans.

Danseinformasjonen har bedt dansekunstner og goling – person fra Gol, om du var litt usikker her – Anne Golberg Stavn om å ta en prat med Silje Onstad Hålien.

Gratulerer som Dansens Dager-ambassadør 2025! 

Tusen takk! Det er en ære. Jeg ble skikkelig glad da jeg fikk den forespørselen. Og så synes jeg det er så fint at det rettes fokus mot norsk folkedans – en sjanger jeg er så glad i, men som jeg ofte føler er litt på sidelinja av dansefeltet.

Hva er planene dine frem mot Dansens Dager?

I opptakten til Dansens Dager har vi hatt slipp av Dansens Dager-dansen på Riksscenen i forbindelse med folkedansfestivalen DANS, DANS, DANS i februar. Der var vi åtte dansere som presenterte dansen for første gang live for et publikum – og det var skikkelig stas! Jeg har også vært rundt og holdt workshops, blant annet på PRODA og ved flere kultur- og privatskoler. Nå er det siste innspurt før det hele fyrer løs – jeg er ganske spent på å danse med over 300 dansere på Operataket! 

Hvordan har du jobbet frem Dansens Dager-dansen? 

Det var utrolig gøy å skape en dans som dansere uten noen form for forkunnskap om sjangeren skal kunne dykke inn i. Hva slags kvaliteter er viktigst for meg å formidle, og hvordan kan vi få det frem i dette formatet? Det var en utfordring å finne riktig låt, du vet den ene låten som hopper ut av radioen og får alle til å bare måtte eksplodere i dans! Så da kobla jeg på komponist Erlend Viken og en gjeng med supermusikere, og fikk laga en låt skreddersydd til dansen. Samspillet mellom musikken og dansen er en viktig kjerneverdi for meg, så det var skikkelig gøy å kunne få lage et samstemt Dansens Dager-uttrykk. 

Fra innspillingen av årets Dansens Dager-dans på Scenehuset i Oslo. Foto: Danseinformasjonen

Hvordan startet interessen din for folkedans? 

Interessen har nok vært litt sånn frem og tilbake gjennom barndommen. Jeg kommer fra Valdres og en familie hvor både moren og onkelen min danser, og bestefaren min spiller musikk. Det har vært mye musikk og dans i oppveksten og jeg drev med både leikarring og pianospilling som barn, men så overtok interessen for turn, teater, håndball og friidrett – for å nevne noe. 

Jeg kom inn i danseverden igjen som ungdom og som elev på danselinja på Stange videregående skole. Jeg var litt innom folkedansen parallelt, men tenkte ikke at de to verdenene kunne knyttes sammen i et kunstnerskap. På skolen var det flere som spurte meg: “Du som er fra Valdres, du har vel sterke røtter i folkedans?”. Og det slo meg at ja, det har jeg jo egentlig – her er det kanskje noe å ta tak i og utforske?

Vil du dele litt om veien videre inn i dansen? 

Etter videregående begynte jeg på Den Norske Balletthøyskole og tok en bachelor i dans. I 2006 ble dansekompaniet Frikar etablert og da ble jeg på en måte “frøken Frikar” da, i mange år. Frikar var det første kompaniet som virkelig satte folkedansen på kartet gjennom sceniske forestillinger, og vi turnérte verden over for helt ville folkemengder. I samme periode jobbet jeg mye med Sigurd Johan Heide, som da tok en master i koreografi på Kunsthøgskolen i Oslo. Det var første gang en folkedanser gikk et slikt utdanningsløp. Det var en tid der det skjedde mye spennende utvikling av folkedans som scenisk uttrykk. 

Jeg reiste etter hvert til New York og tok en videreutdanning i moderne dans. I starten følte jeg meg litt rotløs. Som nyutdannet dansekunstner var jeg fersk i både folkedans og samtidsdans, så jeg hadde behov for å gå ordentlig i dybden for å kunne finne et slags møtepunkt.

I samtidsdansen fant jeg flyt, mens i folkedansen fant jeg en eksplosiv kraft jeg ikke hadde hatt tilgang til før. 

Da jeg kom tilbake, fikk jeg min første profesjonelle rolle i Sol av Isfolket av den svenske teaterregissøren Leif Stinnerbom. Stinnerbom har bygd opp et helt teater rundt folkedans og folkemusikk i Värmland i Sverige, og har vært en viktig inspirasjonskilde for meg. I denne perioden begynte jeg å gå dypere i den kraftfulle folkemusikken, og å forske i folkedansen: – Hvor går grensen for hvor langt man kan strekke uttrykket? Hva kan vi gjøre for å trekke dette inn i en slags relevant samtid, så det ikke bare føles som et historisk dypdykk? 

Det finnes så mange superkvaliteter i denne folkelige dansen som jeg vil formidle. Det jeg liker så godt med denne danseformen er at den har noen kollektive rammer, men at individualitet likevel alltid blir verdsatt. Det er lett å tenke at folkedansen er skrevet i stein, men så er det egentlig masse improvisasjon som folk gjerne ikke vet om. Det handler om å ta elementene og bruke dem med musikken. Musikk du kanskje ikke har hørt før og må tolke der og da. Du må tolke rommet og forholde deg til de andre danserne. Du skal kommunisere med partneren din, og du skal kommunisere med musikeren. Og kanskje skal du kommunisere med noen som sitter og ser på også. Folkedansen er en ganske avansert form for improvisasjon egentlig. 

Hvordan jobber du med dans i dag?

Jeg jobber både som utøvende danser og koreograf i ulike konstellasjoner. Jeg skaper ofte egne forestillinger der jeg både har kunstnerisk ansvar og er danser i produksjonene. 

Musikk er utrolig viktig for meg i mitt arbeid med dans. Jeg bruker stort sett alltid levende musikk og jobber med spenningsfeltet: Hva er det som trigger musikken? Hva er det som trigger dansen? Hvordan kan vi respondere på øyeblikket? Hva skal til for å lade kroppen sånn at den er tilgjengelig for deg her i møtepunktet?

Som koreograf er jeg opptatt av å undersøke samspillet og det sanselige i symbiosen mellom musikk og dans. Jeg ønsker å utfordre musikerne på å både formidle gjennom instrumentet, men også med den levende kroppen. For danserne gjelder det å uttrykke musikalitet med kropp og bevegelse. Det trenger ikke å være et så hardt skille mellom musikk og dans, noe jeg kontinuerlig utforsker og jobber med i mitt kunstnerskap. Óme, en duettforestilling med felespiller Sivert Holmen, er et eksempel på en forestilling der vi har strukket konseptet med en bevegelig musiker til det ytterste. 

Jeg blir veldig dedikert til hvert enkelt prosjekt, og går hele tiden inn med fullstendig altoppslukende fokus. Hvert prosjekt har sitt eget tema, der det overordna målet er selve innholdet. Hva skal fortelles, og med hvilke virkemidler skal det uttrykkes på? Da jeg lagde Dei gamle er eldst var det aldrende kropper og kraft i å eie dansen gjennom et livsløp som sto i fokus. Når vi jobber med Sykkeli Lykkeli, en utendørs, interaktiv forestilling på sykkel, handler det om det stedsresponsive og det å improvisere ut impulser hentet fra omgivelsene. I arbeid med forestillinger er utviklingen av folkedansen en veldig flott tilleggskvalitet, men ikke målet i seg selv.

Hva tenker du om folkedansens plass i dansefeltet? 

Der er det en vei å gå, og det tenker jeg handler om flere ting, men mest om kjennskap og kunnskap. Det er lettere å gi plass til folkedansen i feltet hvis det er flere som kjenner til verdien av sjangeren, og vet hva folkedansen kan tilføre og fasilitere av kvaliteter. 

Det handler også om hva slags type publikum man har bygd opp. Jeg har et kjempegodt samarbeid med Riksscenen og flere festivalarrangører. Mange av forestillingene mine blir programmert der, men jeg opplever det som ganske vanskelig å komme inn på Dansens Hus, Black Box eller Operaen. De tenker kanskje at det er Riksscenens mandat å programmere oss? Ved å komme inn på andre institusjoner ville forestillingene våre nådd et helt annet publikum. 

Du har jo måttet kjempe mot en del kjønnsstereotypier og har blant annet jobbet med feministisk tematikk i noen forestillinger – vil du si litt om hva du tenker rundt kvinner og folkedans? 

Hallingdansen er utviklet på menn sine premisser, med mannskroppen som ideal. Det å finne ut av hvordan jeg skulle gå inn i hallingen med min kvinnekropp, var et prosjekt som jeg lenge følte meg litt alene om. Særlig med tanke på kvinnesyklus, svangerskap og de kroppslige endringer som kommer inn i bildet da. Hvordan klare en intens svive-sekvens på verste blødningsdag? Hvordan stå på hendene og ta hodestift når magemusklene ikke har festa seg igjen etter fødsel? Hvordan sjonglere overvekten av det tredje skiftet og være familiens logistikkminister samtidig som man er på turné? 

Gjennom å starte Mamelukk, et dansekompani med kvinnelige hallingdansere, opplevde jeg å møte flere dansere å diskutere disse utfordringene med. Sammen skapte vi Livmødre – en forestilling som tematiserer syklus, fødsel, feminitet og morsrolle, gjennom eggløsningsdans, psykedelisk springar, heftig halling og kvinner som roper etter liv.

Er det flere kvinner i folkedansen i dag?

Jeg opplever fortsatt at det er veldig få. Jeg har omtrent støvsugd landet for å finne dem, så det er ikke sånn at man har fått den store kvinnebølgen. Men det arbeidet vi nå gjør og har gjort, har resultert i en større bevissthet rundt hvem som står på scenen, og hvilke historier som fortelles. 

Hva er dine ambisjoner på vegne av folkedansen?

Jeg har et brennende ønske om at alle skal få noen sånne opplevelser som jeg har hatt i møte med folkedansen. Å kjenne musikken og få en vanvittig flyt i kroppen. Det er så mye jeg har lyst til å gi folk fordi jeg opplever det så sterkt selv. Noe av det som er så spennende med folkedansen handler om dynamikk og kraft. Det å bygge opp et slags indre trykk og så smelle ut i et kraftutbrudd – for å så holde tilbake igjen. Denne lekenheten skulle jeg ønske flere kunne ta del i. 

Det er fantastisk at dansen har så dype røtter. Jeg har jo ikke lært folkedans på TikTok, men fra moren min, bestefaren min og onkelen min. Og de har lært av besteforeldrene sine igjen. Grunnen til at dansen og musikken har overlevd i så mange år må jo være fordi den har beriket livene våre, og tilført noe. Den levende folkedansen finnes i levende kropper, og nå er det opp til oss å finne måter å trekke vår samtid inn i folkedansen, og forvalte den videre. 

Jeg drømmer om at flertallet av oss kjenner til norsk folkedans og folkemusikk, og at dette er en naturlig del av hverdagen – ikke noe sært som man må spesifikt oppsøke. 

Over hele verden er det folkedanser som bruker elementet med å svive rundt, snu seg rundt sin egen akse, repetitivt, slik at man nesten kan komme i transe ved å gjøre det. Hvis du har danset med noen der du virkelig har fått kjenne på den sirkulære spiralkraften, så er det helt spesielt! Og når du finner det rommet der du omtrent kjenner felespillet som en del av ryggsøylen din! Jeg ønsker at vi kan få sånne bilder i hodet når vi prater om folkedans, istedenfor de stereotypiske bildene av bunaddansende folk i ring på 17.mai.

Hvordan kan vi komme dit, da?

Jeg tenker at mye er gjort ved å få folkedansen inn på alle trinn i skolen og det bør være en obligatorisk del av kunstutdanningene i Norge. Du hadde jo aldri kunnet tatt en danseutdanning på Cuba uten å lære om cubansk dans, så hvorfor er det så annerledes i Norge? Det at vi kjenner vår egen tradisjon og at vi forstår hva som er vårt, det er viktig uansett om man velger å gå videre med det eller ikke. Vi sitter på en så rik dansekultur!  

Flere ildsjeler har gjort et stort dokumentasjonsarbeid om den norske folkedansen og det finnes et helt sinnssykt arkiv hos Norsk senter for folkemusikk og folkedans. Du kan gå tilbake til hvor-som-helst i landet og se dine forfedre danse fordi det har blitt filmet langt tilbake i tid. 

Jeg har hatt en del samarbeidsprosjekter iblant annet India, Kina og Ungarn. Der blir det veldig tydelig at dansen har røtter som strekker seg langt. Dansen er med i ritualer, overganger og store hendelser – og med store følelser. Vi mennesker trenger å uttrykke oss gjennom kroppen! Det er også fascinerende at det har oppstått en del like bevegelser på tvers av kontinenter og landegrenser. Det å forstå at dans knytter oss sammen, at alle mennesker til alle tider har hatt et behov for å uttrykke seg gjennom kroppen og å utforske de fysiske mulighetene – det opplever jeg som veldig samlende. 

Jeg kan jo mye mer om opprinnelsen til andre danser enn om de dansene som tilhører min egen kultur. Noe av det handler om interesse, men kanskje også om tilgjengelighet? 

Ja, fordi du ikke blir eksponert for det. Vi kan ikke legge ansvaret på hvert individ at de må grave i arkivet, liksom. Dette her skal jo være noe du blir tatt med inn i, sånn at du kan hekte deg på. Det skal være lett. Derfor underviser jeg dette for både teaterstudenter og dansestudenter på høyskoler, og derfor lager jeg kunst for barn. Jeg er kjempeopptatt av å lage skikkelig gode barneforestillinger til Den Kulturelle Skolesekken som kan plante et frø hos barna. Jeg har spilt over 500 forestillinger med barneforestillingen Danse, sa fela, for eksempel. Der tar vi barna inn i en fantasifull verden, og formidler folkedans og folkemusikk via en historie som gjerne endrer seg litt fra gang til gang. Barna får et eierskap til det hele ved å bidra med både rytmikk, kroppsperkusjon og ord – og det ender ofte med at andreklassinger går ut fra forestillingen helt “i taket gira” av “trikset” med å slå seg på hælen.

Hva er det som inspirerer deg som kunstner?

Den levende musikken – den blir jeg aldri lei. Det å finne nye måter å møtes på i dansen og musikken, det kan jeg holde på med resten av livet. Mellommenneskelige følelser og relasjoner er temaer som opptar meg, hvordan vi møter andre, og hvordan vi fungerer i et fellesskap. 

Og så har jeg født tre barn, og fordi det er en så stor del av hverdagen min blir det automatisk en del av kunstnerskapet mitt. Jeg opplever at det er underkommunisert hvor utfordrende det kan være å balansere familielivet med en kunstnerkarriere. Unger har en rytme som står i kontrast med kunstnerens arbeidshverdag med reiser til festivaler og residenser – der man forsvinner inn i “bobla”. Det er ikke enkelt, og det harmonerer egentlig ikke. Den siste tiden har jeg vært opptatt av å synliggjøre dette i forestillingsarbeidet, og sette det mer på agendaen – fordi det er viktig og relevant for mange. 

Det er også en kjempekvalitet i å ha stått og kjempet i det frie feltet over tid. Da jeg jobbet som koreograf i Peer Gynt på Gålå for eksempel, så var det en annen verden. Der var det litt mer sånn: “Vi skal ha sjøfly”. Og så bare: “Ja, selvfølgelig. Bare sjøfly?” “Nei, vi skal også ha fjell som lukker seg på skinner i naturen”. “Ja, selvfølgelig. Jeg fikser i morgen” – liksom. 

Man har bare helt sinnssyke muligheter, og det er kjempespennende. Men for oss som kommer fra det frie feltet, og er vant til å jobbe innenfor noen helt andre økonomiske rammer, så er det enorme forskjeller. Det er utrolig spennende også å jobbe i storformater der ikke en gang skyene setter begrensninger, men av og til tenker jeg at det er bra at ikke alt er tilgjengelig også. Iblant kan de geniale idéene komme fordi det finnes begrensninger der. Da må jeg presse kreativiteten og finne de løsningene som gjør at jeg kan lage gull av gråstein, smiler Silje, årets Dansens Dager-ambassadør.

Silje Onstad Hålien er intervjuet av Anne Golberg Stavn, for Danseinformasjonen.
Golberg Stavn har en treårig høyskoleutdannelse i dans og kulturformidling. Hun jobber som skapende og utøvende dansekunstner i egne prosjekter og med crewet dEEp doWN dopEiZM, og som pedagog. Med crewet har hun medvirket i alt fra show og battles på streetdancefestivaler i Norge og internasjonalt, til større produksjoner, senest «Into The Deep» på Dansens Hus. Med dem har hun også samarbeidet og turnert med Hooman Sharifi/Impure Company. Som en del av MUD Session Oslo jobber hun for å fremme housedanskulturen i Oslo gjennom åpne treninger, samtaler, jams og klubbkvelder. I 2019 ble hun tildelt Statens kunstnerstipend for 3 år og har tidligere vært prosjektleder for Dansens Dager.