Vi ser nærmere på samtidsjazz med Katarina Bakkedal Bozic

Katarina Bakkedal Bozic er førsteamanuensis i jazzdans ved Høyskolen Kristiania (tidligere Norges Dansehøyskole) hvor hun underviser i jazzdans, repertoar, musikkteater, koreografiske fag samt veileder i forestillingspraksis. Katarina har undervist jazzdans, med mer, siden 2003 ved høyskoler og universitet i både innland og utland, samt på videregående, forstudium og kveldsskoler.

Bozic har sin bakgrunn fra et over 20 år langt freelance-virke i dansekunstfeltet. Hun har bred erfaring som utøvende dansekunstner innen jazzdans, musikkteater og samtidsdans. Katarina har vært tilknyttet det kritikerroste kompaniet Oslo Danse Ensemble i en årrekke, i tillegg til andre kompanier, danseproduksjoner, musikaler m.m. Katarina har jobbet med mange av landets ledende koreografer og regissører, samt flere anerkjente internasjonale koreografer.

Hun har i tillegg til sitt lange og brede utøverskap erfaring som koreograf, prøveleder, innstuderingsleder, dansekaptein og koreografassistent. Hun har sittet i inntaksjuryer, sakkyndige komiteer, debattpaneler, vært foredragsholder, vært sensor, samt holdt utallige auditioner i skole og profesjonell sammenheng. Bozic har sittet i styret til PRODA og i valgkomiteen ved NODA. Hun har mottatt Statens Kunstnerstipend.

Fra prøver til forestillingen "Huldra". Kor: Hild Eikrann, 1995. Foto: Bjørn Sandberg

Hva legger du i/hvordan forstår du contemporary jazz/samtidsjazz?

For meg er samtidsjazz en fusjon av jazz og samtidsdans. Det store brede feltet som befinner seg et sted mellom den populistiske og kommersielle delen av jazzdans, og det mer tradisjonalistiske man gjerne finner innen musikal m.m. Der hvor den «fysiske» jazzen befinner seg, med en sterk forankring i det musikalske bildet, og dens rytme, samt med tydelige og gjerne kontrastfylte dynamiske og kvalitative forskjeller. Der hvor uttrykket er tydelig og gjerne direkte. Der hvor de typiske elementer fra tradisjonell jazzdans fortsatt finnes i dynamikk og bevegelseskvaliteter, som igjen gir det hele en «edge». Samtidsaspektet vises ofte i lydbildet med musikk fra nyere tid/samtiden, med et lydbilde som fordrer/gir muligheter til å bruke det rytmiske inn i bevegelsenes dynamikk som jo og gjerne kjennetegner jazzen. Samtidsjazz, som jeg ser det, er ingen spesifikk teknikk eller «dans». Det er der hvor «alt» er lov, hvor ingrediensene er ubegrenset og mulighetene mange. En miks og en blanding med «det beste» fra alt – det liker jeg! En slags maksimalisme, i likhet med hvordan jeg innreder mitt hjem og kler meg. Jeg har aldri vært en god ambassadør for det minimalistiske, hvor det er de færreste prinsipper og intensjoner som rår.

Samtidsjazz anser jeg som en stor bidragsyter til bredden i jazzen. Tidvis opplever jeg kolleger med en smalere definisjon av hva jazzdans er, et slags behov for å snakke den mindre. Den omtales i så måte som bestående kun av det kommersielle og tradisjonelle. Dette er for meg meget underlig, da jeg selv opplever og erfarer at en stor, viktig og gjeldende del av jazzen befinner seg midt der innimellom, med blant annet samtidsjazz.

Jeg tenker at noe av grunnen til denne «definisjonsuenigheten» er nettopp folks definisjonen av jazzdans og samtidsdans, derav samtidsjazz. Disse begrepene defineres forskjellig fra én del av miljøet, til en annen. Kan det være at man glemmer at samtids-begrepet ikke beskriver en spesifikk teknikk, stil, metode, prosess, et uttrykk eller «dans»? Men gjerne er et sekkebegrep bestående av mange forskjellige av det nevnte. Med andre ord et meget bredt begrep det er viktig at ingen ser sin rett til å eie eller ta.

Som dansekunstner kan man føle et større eierskap til visse kvaliteter, prinsipper, metoder og prosesser fordi man kanskje har bedrevet med «sin» dansekunst på en måte. Deretter plasseres gjerne enkelte kvaliteter eller prinsipper til en spesifikk stilart og/eller et begrep. Man må da huske på at lignende kvaliteter og prinsipper meget mulig kan gjelde ved andre former for dans, bedrevet i en annen del av miljøet. Bare her i min egen beskrivelse av samtidsjazz er det meget mulig at noen andre vil påstå at det er en beskrivelse av noe annet også.

Det er jo ikke så lett å kategorisere dansekunst eller putte den i forskjellige båser. Det kan tidvis bli slitsomt fordi man sjeldent kommer frem til ett svar, eller en tydelig merkelapp. Det meste er en salig blanding av stilarter, metoder, prinsipper, av nytt og gammelt, eller av det som påstås er nytt eller det som noen mener ikke er gammelt eller autentisk nok, og så videre, og så videre. Handler det ikke egentlig aller mest om hva vi synes er god eller dårlig dansekunst? Gud, det hadde jo i alle fall vært litt enklere… eller?

Chateau Neuf v/Oslo Danse Ensemble. Kor: "Slakt" av Jo Strømgren, 1999. Foto: Erik Berg

Hva betyr contemporary jazz/samtidsjazz for deg?

Samtidsjazz betyr mye for meg blant annet fordi jeg anser den som en naturlig del av jazzens utvikling. Det er kanskje jazzdans av i dag?

Jeg undres stadig over kritikken jazzdans får for å ikke være i utvikling og/eller ikke være relevant lenger. At den ikke speiler samtiden? Det har den jo alltid gjort, og kommer nok alltid til å gjøre. Glemmer man, eller vet man kanskje ikke at jazzen springer ut fra det improvisatoriske? Googler man Contemporary Jazz står det blant annet i beskrivelsen av den og hva slags improvisasjon som benyttes, at: «Improvisation in jazz differs from improvisation in other dance forms because of its deep connection to its accompaniment». Så, ved å påstå at jazzen ikke er i utvikling, så påstår man slik jeg forstår det, at det blant annet ikke improviseres lenger, ei heller ikke til nåtidens musikkbilde? Det gjør det i aller høyeste grad både i skapelsen av jazzdans som et scenespråk, og ikke minst i skapelsen av jazzdans-klasser.

De aller fleste som underviser i jazzdans lager jo sitt eget pensum/materiale. I varierende grad, forankret i den tradisjonelle jazzen. Noe som kanskje ikke er så rart da det for de fleste «jazzere» trengs en viss mengde av jazzens prinsipper og bevegelseskvaliteter for at det fortsatt føles og oppleves som jazz.

Den bevisste og/eller ubevisste forankringen i fortiden er nyttig, da vi trenger vite og kjenne hvor det kommer fra, for å kunne kreere og skape noe nytt, en ny greie, en ny «vibe». Men så er det jo slik at man sjeldent er først ute med noe «nytt». I likhet med at livet går i sirkel, så går trendene i danseverdenen i sykluser.

Samtidsjazz betyr mye for meg både som utøver og publikum. Som medvirkende i typiske samtidsjazzarbeider fikk jeg så absolutt noen av mine høydepunkter som danser. Det typisk store, outrerte, plastiske og fysisktekniske bevegelsesmateriale med eksplosivitet og drivende dynamikk er ganske så kult, krevende og givende å formidle fra scenekanten. Som publikum har det og gitt betydelige opplevelser. Det finnes ikke noe råere enn bra samtidsjazz. Når den beveger både emosjoner og dansefoten.

Da jeg fikk utøve et dansespråk som befant seg et sted mellom jazz og samtid, fikk jeg i tillegg virkelig bruk for mine allsidige ferdigheter som danser.

Jeg har hele veien, helt fra ung alder, ønsket å jobbe bredt. Jeg klarte ikke «velge bort». Som ung fikk jeg i spørsmål fra en gjeldende dansekunstner om hva mitt mål som danser var, hvor jeg svarte at jeg ønsket bli best mulig i både jazz og moderne. “Hva?” – Fikk jeg i retur. “Det er jo ikke noe mål!” – Jo det er det! tenkte jeg, og pakket kofferten for videre studier i London.

Jeg er i dag et levende bevis på nytten av å være allsidig. Ikke minst som en jazzdanser (som nok mange definerer meg mest som), og mitt utøverskap hadde aldri blitt så bredt uten min allsidighet. Jazzdansen er bred, den trenger og fostrer breddedanseren, den er allsidig og inneholder mange forskjellige former og estetiske uttrykk. Det er kanskje nettopp derfor jeg etter hvert, mer og mer, «landet» i jazzen. På den måten fikk jeg vokse i det allsidige og ikke minst erfare at når man jobber med mange forskjellige kunstneriske uttrykk og prosesser, så bruker man allikevel mange av de samme metodene, prinsippene og ferdighetene. Man trenger faktisk ikke så sjeldent «kommersielle» grep inn i det mer diffuse og introverte.

Jeg mener det er her mange utøvere og/eller koreografer «bommer» i møte med et mykere og mer introvert danseuttrykk. Jeg opplever dessuten de unge i dag som noe forvirret rundt det hele, og at det kompliseres unødig for dem når man snakker om forskjellige typer dansekunst som noe HELT ANNET. Alt har/er en prosess, en metode og alt krever like mye intensjon, oppdagelser og bevissthet, uansett uttrykk og/eller sjangre.

Som pedagog, og nå emneansvarlig i jazzdans på Høyskolen Kristiania, er samtidsjazzen også en viktig del av danseutdanningen. I form av egen undervisning og programmering av gjestepedagoger og koreografer er samtidsjazzen viktig å ivareta. Ett studie med jazzdans spesialisering uten samtidsjazz ville for meg være underlig og ekskluderende. Det er en viktig dør å åpne, og jeg er opptatt av å åpne dører for studentene, fremfor å eventuelt lukke noen.

Vår egen definisjon av verdien og/eller kvaliteten av forskjellige dansekunstuttrykk, må aldri være det som bestemmer hva som er gjeldende og/eller betydelig. Hvordan vi definerer dette er vel strengt talt mye basert på hva vi har eller ikke har erfart i praksis og i teori.

Hva vi har, eller ikke har, opplevd og blitt fortalt. Min kollega Jan Ivar Lund og jeg har et forskningsprosjekt gående om jazzdansens historie. Det hele skal bli et digitalt jazzdanskompendium på norsk, om det går etter planen. I denne sammenheng oppdager vi hvordan det vi har blitt fortalt er meget begrenset ned til noens definisjon av hva som er betydelig for historien, hva som ble til på grunn av hva og når. Til og med historien farges av folks definisjoner av hva som anses som viktig/gjeldende eller ei. Det er skummelt og ekskluderende. Det er blant annet derfor svært viktig at de unge oppfordres til å ta definisjonsretten til sin egen og ikke lar seg selv, sine kunstneriske ambisjoner eller smak defineres av andre. At de får definere ut ifra sine egne opplevelser og ikke blir fortalt våre egne som svar. Det er de unge som bestemmer hvordan «dansenorge», inkludert samtidsjazzen, skal se og høres ut fremover.

Som ansatt i en utdanningsinstitusjon etterstreber man å gjøre studentene rustet til å kunne møte «markedet», det som rører seg der ute. Men dette er jo noe som er i stadig forandring. Markedet svinger og går i sykluser. Jeg anser det vel så viktig, hvis ikke viktigere, å gi dem de redskap de trenger for å kunne gjøre/skape hva de vil, fremfor å forme de for smalt og i samme «gate» som oss selv og/eller speile for mye det som foregår akkurat nå. Da vil jo utviklingen stoppe opp, og vi regenererer det hele, fordi de «nye» dansekunstnerne som står for tur ikke er i stand til å gjøre noe annet enn de som er foran dem i løypa. Et potensielt stort tap for dansekunsten!

Sandvika Kulturhus v/Oslo Danse Ensemble. Kor: "La Rueda" av Alexandre Magno, 2006. Foto: Erik Berg