Vi ser nærmere på: Punking / W*acking i Norge (del 1)

Øverst fra venstre: John Harald Sand, Henriette Lossius (foto: Karina Rønning), Gabriella Riseo Adams, Irlin Finsådal

Punking/Wacking oppsto under discoæraen i Los Angeles på 70-tallet, og har senere spredt seg rundt om i verden. Vi har tatt en prat med noen av danserne i det norske miljøet, for å høre litt mer om deres inngang til stilen og hva punking/w*acking betyr for dem. Danserne som er intervjuet i del 1 er John Harald Sand, Henriette Lossius, Gabriella Riseo Adams Bratteberg og Irlin Finsådal.

Hva var inngangen din til stilen (punking/w*acking)?

Gabriella: Mitt møte med W*aacking var gjennom Flow Dance Academy både i Oslo og Paris. Det var spesielt i Paris gjennom Sonia Soulshine at eg vart invitert inn i ei ny verd, trollbunden av dansestilen og alle  dei inspirerande dansarane som var å finne i byen og etter kvart verda rundt. 

John Harald: Jeg begynte med waacking i 2015 samtidig med voguing. På det tidspunktet visste jeg ikke forskjellen, men jeg elsket det de begge hadde til felles: Hvor uttrykksfullt det var og hvor mye selvtillit man måtte mane frem for å gjøre dansen. Hvis man kanskje ikke hadde det måtte man late som, og det gjorde til slutt at det ble ekte. Waacking hjalp meg også med å lære å danse generelt. Jeg hadde aldri tatt klasser eller trent dans ordentlig før 2015, og det var en litt bratt kurve, men Waacking var utrolig nyttig for å lære rytme, koordinasjon og ikke minst hvordan man bruker dans som et personlig uttrykk for hvem du er.

Henriette: Min inngang til w*acking var da jeg begynte på Hiphop-utdannelsen Flow Dance Academy i Danmark. Der ble jeg introdusert til waacking for første gang. Det var Eva Schou fra Danmark som underviste i waacking på skolen da. Hun var på den tiden mye rundt i Europa for å undervise og battle, spesielt i Italia. Hun ble grunnleggende for hvordan jeg tilnærmet meg dansen i starten. Jeg fikk en stor kjærlighet for discomusikk, men hun introduserte også det å danse waacking til annen type musikk. I etterkant har jeg vært rundt om i verden for å lære av forskjellige dansere innen stilen, bla. Archie Burnett, Tyrone Proctor, Princess Lockeroo, Nubian Néné, Pangina Heels, Kumari Suraj, m.fl.

Irlin:  Etter en del år i street/club stilene miljø hadde jeg et ønske om å overkomme frykten for å battle. Så jeg bestemte meg for at jeg måtte velge meg en stil å forholde meg til i trening og fokus. Jeg hadde hatt nesa nyskjerrig innom de fleste stiler, men de gangene jeg hadde tatt meg en tur på Waacking - enten hos Ida eller gjesteinnstruktører, følte jeg meg ekstra hjemme. Jeg likte så godt den deilige disco musikken men mest av alt at det var et rom for utrykk av min mer feminine side. Så jeg bestemte meg for å satse på Waacking. Jeg har aldri angret et sekund. Jeg begynte reise rundt i verden for å se, lære og battle. Det var en så fantastisk verden av fine mennesker og en stil som bevegde noe i meg.

Hva betyr stilen (punking/w*acking) for deg?

Gabriella: W*acking har eg ein stor kjærleik for! Når eg fann denne stilen var det plass og bruk for dei lange armane mine, så vel som resten av kvinnelege meg. Det som tidlegare kanskje vart påpeikt som "fisefine fakter" viste seg å vere eleganse. I denne stilen og dette miljøet er det rom for heilt eigne uttrykk, antrekk og karakterar. Slike rom har samfunnet bruk for! Det gav også plutseleg god meining at eg hadde "Disco Fever vol.2" og "Best of Boney M" CD-ar som eg sjølv hadde kjøpt i 3. og 4. klasse! 

John Harald: Waacking er lekent. Det er morsomt og campy samtidig som det kan være sensuelt og sårbart. For meg er det en måte å føle meg gjennom musikken jeg hører på, og det er en anledning til finne forskjellige versjoner av meg selv som kanskje ikke alltid er så synlige og vise dem frem på dansegulvet. 

Henriette: Da jeg begynte var waacking en dansestil som lot meg ha litt attitude, lot meg noen ganger få ta på en karakter ulik meg selv og det som jeg lærte var noe av det viktigste, var det å vise musikken med armene/kroppen. Gjerne de lydene folk ikke nødvendigvis la merke til med en gang. Det var derfor mye som handlet om å ''drepe'' musikken. I dag har jeg blitt introdusert til punking og whacking, som for meg innehar helt andre egenskaper enn hva jeg første ble lært. Det har gjort at jeg har klart å slippe meg mye mer løs i dansen, den lar meg være meg selv 1000% og å ha det gøy mens jeg danser! Fordi det er en dans som inneholder så mye følelser og sosialt samspill, så har det åpnet en verden for meg som jeg tidligere ikke hadde kjent på samme måten. W*acking er noe helt spesielt, som hele verden burde bli presentert for! Selv om man ikke danser, kan formidlingen av følelser etc., være et fint hjelpemiddel for alle. W*acking er rett og slett bare helt fantastisk!

Irlin: For meg personlig har Waacking en veldig sterkt betydning. En ting er hvordan det guidet meg ut av de fryktene jeg bar på knyttet til dans og utfoldelse, men den fikk meg til å vokse som menneske også. Selve roten til stilen, og roten til disko-kultur handler om å kunne uttrykke seg som den man egentlig er. «Mask off, and embrace it!». Dette henger mye igjen i kulturen fremdeles, og selv om det nå er mer heterofile kvinner som danser stilen enn skeive menn, er det noe gjenkjennbart for oss i dette opphavet. Jeg personlig undertrykte kvinnen i meg helt frem til Waacking tvang henne frem, og det er det beste som har skjedd meg. I dag definerer akkurat det hele karrieren min, og mitt personlige liv. Jeg har også møtt så utrolig mange fine mennesker gjennom waackingen og det er ikke noe som får meg til å smile mer enn en Waacking battle!