Vi ser nærmere på contemporary jazz med Jon Ole Olstad

Foto: Effy Photo

Jon Ole Olstad begynte å danse som 16-åring, og har sin utdanning fra Kunsthøyskolen i Oslo. Etter utdanning jobbet han for turnéprosjektet Kamuyot, et samarbeid mellom svenske Riksteatern, og Batsheva Dance Company, ledet av Ohad Naharin. Fra 2012-2014 jobbet Jon Ole ved Nederlands Dans Theater 1, ledet av kunstnerisk leder Paul Lightfoot.  I NDT1 jobbet han med Paul Lighfoot og Sol Leon, Johan Inger, Hofesh Shechter, Marco Goecke, Alexander Ekman, Jiri Kylian, Mehdi Walerski og Crystal Pite.  Hans egen koreografi har blitt presentert på Cross Connection Choreography competition i København, Stockholm Dance Film Festival, Korea Contemporary Choreography Competition og Gala of the stars ADCIBC Florida.

I 2015 ble han tildelt 1. pris danser og 1. pris koreograf på International Stuttgart Solo Tanz Competition. I 2019 ble han tildelt produksjonsprisen fra Ballet Basel ved den 33. International Hannover Choreography Competition. Han har undervist og koreografert ved en rekke utdanningsprogrammer: Juilliard, NYU-Tisch, The Palucca School, Marymount Manhattan College, Tanz Akadmie Zürich, Acosta Danza, Khio- Oslo, Ballettakademien i Göteborg og Stockholm, Akademie Des Tanzes, Copenhagen Contemporary Dance School, Oslo Dance Seminar, The Alvin Ailey school, Henny Jürriens Studio, Peridance, Steps on Broadway Broadway Dance Center, Gibney Dance, Edge PAC, Movement Lifestyle, Millenium Dance Complex, ArtÉmotion Summer Intensive- Ballet West, Joffrey Ballet Intensive, World Dance Movement Festival in Italy, NUOVA OFFICINA DELLA DANZA og Alonzo King Lines Ballet. Hann har undervist kompani klasser for Gallim Dance, Ballet Hispanico, Ballet Nuremberg, Ballet Leipzig, Theater Pforzheim, Carte Blanche Dance Company, BODYTRAFFIC og Theater Regensburg Tanz.

Foto: Robert Mauriello

Som 16 åring startet jeg å danse som elev ved Stange videregående skole. I teknikk faget jazzdans, hadde vi en fantastisk og kunnskapsrik pedagog – Hilde Gullhav, som underviste i Matt Mattox sin syllabus. 

Denne rene, systematiske og oppbyggende jazzteknikken var svært gunstig for meg, siden jeg startet sent med dansetreningen. Matt Mattox-teknikken har stort fokus på tydelighet i form/vinkler, skarphet/synkopering i musikalitet, rene linjer, oppbygging rundt forståelse av retningsskifte, nivåforskjeller og ikke minst et intrikat isolasjonsarbeid. I ettertid ser jeg at tre år med denne treningen hadde enorm viktighet for meg siden det var fokus på teknikk og mindre fokus på å lære masse dansetrinn.

Som elev ved KHiO - bachelor jazzdans, ble jeg introdusert for hvordan svært kyndige jazzdanspedagoger som Siv Gaustad, Knut Arild Flatner og Karl Erik Nedregaard tolket jazzdansteknikken på ulike og ambisiøse måter.

Jeg ble vitne til hvordan man som pedagog/koreograf kunne ta en relativt satt form, men samtidig utforske og fornye uttrykket ved hjelp av særegne og sterkt personlige måter å danse på.

Som elev føltes det som at man positivt tolket pedagogens eget danseriske kroppsspråk. Dette tenker jeg gjør en godt trent contemporary-jazzdanser utrolig erfaren i det å plukke opp forskjellige stiler fra koreografer.

Som danser ved NDT1 følte jeg at jeg kom til kort i trinn som var mer ballettbasert, men istedenfor klarte jeg å lese koreografens språk, detaljer, gestikulering og formuttrykk. Dette øyet for stil fikk jeg absolutt trent på i klassene til disse pedagogene på KHiO. Det var stort fokus på å plukke opp trinn kjapt og fra tidlig av å ha en performativ kvalitet i hver bevegelse. 

Mikkel Carlson

Når jeg selv begynte å undervise i formen Contemporary-jazzdans har jeg til tider savnet det å kunne «hvile på» en mer satt syllabus. Jeg har ofte følt på at min kunnskap/refleksjon kom til kort når det kom til hvordan jeg selv ville bygge opp en teknisk danseoppvarming, og om jeg i det hele tatt kunne kalle det jeg underviste i for jazzdans. Jeg tok tak i ansvaret jeg følte på som pedagog med å kunne gi en solid base i faget og jeg begynte å lese meg mer opp igjen på dansehistorie, og ha reflekterte samtaler med andre pedagoger/kollegaer. 

Det jeg sitter igjen med etter å ha trent contemporary-jazzdans siden 2003, er at jeg har en sterk base og en stor takknemlighet til pedagogene

som har inspirert meg, og at det jeg elsker mest i dette faget er samholdet som skapes i studio og at vi alle har en stor kjærlighet for emosjonell og fysisk utfoldelse til musikk.   Fra 2010 da jeg selv startet å undervise, sitter jeg igjen med at jeg kan selv tørre å føle meg en del av utviklingen av faget og at denne utviklingen kan skje på en autentisk måte – om jeg bruker kunnskapen og basen jeg har til å utforme egne bevegelsesbaner, måter å tolke musikken på og å bruke danseriske uvaner jeg ble fortalt å ta bort som dansestudent til nå egen fordel, for å skape en mer gjenkjennelig personlig stil. 

Under pandemien tok jeg frem syllabusboken og notatene fra Matt Mattox-teknikken som jeg hadde studert på videregående og begynte å huske noen av de helt rene teknikkøvelsene. Jeg bemerket meg fort at mye av port de bras-bevegelsene jeg bruker i egen contemporary jazzdans-oppvarming og koreografi, kunne spores tilbake til disse øvelsene jeg gjorde som helt nybegynner. Klart skille fra bøyd og strak arm, armer tett inntil kropp og utstrekt fra kropp, synkopert og isolert skulderbruk og ikke minst en ekspressiv måte å formidle musikaliteten på gjennom armbruk og torso. Dette var en god oppdagelse for meg som pedagog at det ligger solid kunnskap i bunnen, men at jeg har tatt det videre i egen kropp og funnet min egen tolkning og ekspressive utvikling. 

Foto: Effy Photo